Bilder av ferdigstilte produkter

Reklame | BraathuHome

Her er noen bilder av produktene som er til salgs. Ønsker du en full oversikt over alle produkter som selges, kan du trykke HER.

Ved bestilling eller spørsmål send mail til [email protected]

Følg “BraathuHome” på Facebook og Instagram for flere bilder og oppdateringer.

 

Stigbøyleposer
Disse er perfekte for å beskytte salen for møkkete stigbøyler, eller beholde stigbøylene reine frem til stevne. De kan lages i nesten alle slags stoff og farger, og kan vaskes. 180kr pr par.

Handlenett M
Ønsker du å bruke mindre plast? Denne er genial til å ha frukt å grønt i for å slippe alle små plastposer. Kommer først og fremst i grønt, hvitt, rødt og lilla. Men ønsker du annen farge kan det løses.

 

Sokker og Votter til Baby
Kommer i størrelse 3 og 6 måneder, 1 og 2 år. Garn: Baby merino ull. farge: valgfritt.
50 kr pr par, eller 80 kr for ett par med votter og sokker.

 

Hårstrikk (pynt)
Enkel og fin hårstrikk. Kan komme i forskjellig stoff og farge. 40 kr pr hårstrikk.

 

Firkantet bokmerke
Trenger du å pynte opp boka du leser i litt? Da er dette bokmerket genialt. Her er det førstemann til mølla. Har fire små og to store igjen. 20 kr.

 

Kjøkkenklut
Stilfull kjøkkenklut som kommer i ønsket farge. Kluten er 27cm x 27cm. Mønstervalget står mellom rutemønster, rillestrikk, glattstrikk og perlestrikk. 70 kr.

Prisoversikt for alle produkter

Her er en prisoversikt og produktoversikt. Siden vil alltid være oppdatert til korrekt pris. Det er en del av produktene som ikke er fullstilte enda, og derfor ikke har noe pris.
For bestilling eller spørsmål send mail til [email protected]
Bilder av produktene som er ferdigstilte finner du HER. Og hos “BraathuHome” på Facebook og Instagram.


 

Sydd:

Firkantet bokmerke = 20kr

Avlangt bokmerke = ikke ferdigstilt

Hårstrikk = 40 kr

Liten bagg = ikke ferdigstilt

Stigbøylepose = 180 kr

Hodelagspose = ikke ferdigstilt

Sal trekk = ikke ferdigstilt

Hjelmpose = ikke ferdigstilt

 

Strikk:

Sokker til baby = 50 kr

Votter til baby = 50

Lue til baby = 70

 

Hekle: 

Handlenett M = 100

Handlenett S = 50

Kosebamse = ikke ferdigstilt

Kosedrage = ikke ferdigstilt

Men, du ser jo ikke syk ut? Del1

I 2013 gikk jeg i første klasse på videregående. Jeg husker jeg hadde hatt kyssesjuken og jeg kom liksom aldri helt tilbake til den friske meg. Etter en samtale med legen kom vi frem til at jeg har migrene. Det var vel slik det hele startet, selvom det hele er ganske blurry for meg. Seks år senere har jeg fremdeles migrene, bare tyve ganger verre. Hver dag plages jeg med et hodet som ikke vil fungere. Som ikke kjennes bra ut. Som kjennes sykt. Som om det er en djevel inni hodet som leker med smerter. Tetter blodårene inn til hjernen. Stikker med kniv i tinningene mine. Blåser opp hjernen som en ballong, så den presser og dunker mot skallen.

Siste året på videregående ble delt opp til to år. Jeg klarte rett og slett ikke. De to årene sleit jeg også med angst mot å gå på skolen. Jeg måtte sitte lenge i bilen bare for å syke meg opp. Kapp gikk inn i klasserommet, satt meg ned og holdt kjeft. Snakket noen til meg, uansett hvem det var, økte pulsen og jeg fikk panikk. Jeg ville ikke at noen skulle se meg, jeg vil ikke snakke med noen, og jeg ville absolutt ikke være tilstedet!! Hvorfor måtte folk se meg?! Det endte med stryk i matte og ingen studiekompetanse.. Det er lett å sitte i etterkant å angre på at man ikke gjorde det bedre, eller ikke gjorde det annerledes. Men, jeg vet at skolen i de to årene var reine helvette for meg.

Nå, i 2019, har angsten blitt bedre. Hodet er en annen sak. Hodet er der og jeg kjenner det mer enn jeg ønsker hver eneste dag. De fleste forstår ikke hvorfor jeg er hjemme hele tiden, selvom jeg sier “jeg har kronisk migrene”. Jeg får gjerne et blikk som kunne sagt “Hva så? Alle har vondt i hodet. Det går over. Herregud så svak du er..”

I 2017 begynte min krangel med nav. Eller. Det var da jeg måtte forsvare at jeg faktisk er syk. At jeg ikke kan jobbe. At jeg rett og slett trenger hjelp. Dette er en av de verste opplevelsene mine noen gang, og det pågår enda. Det pågår fordi vi er to mennesker i dette hus hvor bare en har inntekt. Alle med iQ i hodet forstår at det ikke går. Det forstår altså ikke nav. Første møtet var å forklare de at jeg sleit med skolen på grunn av angsten. “Du har ikke angst, du har bare lavt blodsukker” lo de to som egentlig skulle hjelpe meg. Usikker ble jeg og bestilte legetime. Da legen fortalte hva angst er, husker jeg jeg sa “Men det er jo akkurat slik jeg har det, og de lo å sa jeg hadde lavt blodsukker”…
Ny veileder på nav fikk jeg og jeg krysset fingre for at ting skulle bli bedre. Flere samtaler hadde vi uten en eneste forandring. Flere ganger sa jeg “Jeg har ikke råd til å komme hit”. “Jeg har ikke råd til legetime”. Det er som om de/hun ikke hører.

 

Jeg ble kastet inn i jobbklubb. Her skulle vi skrive CV og levere den for å få jobb. Fint tenkte jeg. Jeg har allerede CV og får jeg jobb klarer jeg ikke bli i den. For hver gang jeg jobber ender det med at jeg må si opp. Det fordømte hodet blir presset for mye. Da sier det stopp og jeg blir liggende i sengen med depresjon og migrene om hverandre.
Delta gruppen var det neste nav slang meg inn i. Nav skrev “Helene sluttet i jobbklubben da hun mente hun var for syk til det”. Okay. Nå har de forstått noe vert fall. Delta gruppen skulle hjelpe meg til å kartlegge hvor jeg var hend. Noe jeg allerede viste, men det var de eneste pengene jeg fikk så jeg bet tennene sammen og møtte opp hver dag. Her møtte jeg en annen deltaker som ga meg gratis øre akupunktur behandling for migrene. Her gikk jeg tre ganger, og dessverre hjalp ikke det meg.
Sonans er der jeg er nå. Her vet jeg egentlig ikke hva poenget er. De har undervisning, det vil si det står en å snakker om forskjellige ting. De har ingen jobb å tilby. Veilederen jeg har er en av de snilleste jeg har hatt. Hun vil virkelig hjelpe meg og jeg setter så pris på det.

Hvis vi bruker februar som en forklaring på hvor mye jeg har migrene, vil dere få vite at av de 28 dagene februar har, hadde jeg migrene 20 av de. De resterende åtte dagene hadde jeg hodepine. Hva tok du av smertestillende da? Ingen ting. Du kan tenke deg at hvis man tar smertestillende for hver gang jeg har vondt, kommer de til å slutte å fungere og jeg sitter med ødelagt nyre, lever, kropp..

Det folk ikke tenker på er hvor vondt det er å ha vondt i hodet. Hvor hjelpesløs man er. Hvor grønnsak man føler seg da hjernen bestemmer seg for å slutte å fungere. Glemme alle ord. Hva du skal. Mitt største ønsket her i livet er å få unger. Skal man ha unger er det en del ting som bør være i orden, som for eksempel helsen til foreldra. Det sier seg selv at når du ikke klarer en 8 timer arbeidsdag, så klarer du ikke unger. Kanskje det ville ha gått, men det er jo ikke forsvarlig. Dette er den første tanken som slår meg. Jeg kan ikke få unger. Jeg kan ikke få den største gleden i verden fordi samfunnet ikke har det i seg å hjelpe de med usynlig sykdom. For ja. Migrene er nettopp det. Usynlig. Bare et få tall klarer å se at jeg har vondt, og det fordi jeg masserer hodet. ellers. Null og niks.

(Heldigvis har jeg ei katt som oppfører seg som en unge. Som elsker å ligge i armkroken og bli bært!)

Poenget mitt med dette innlegget er at vi må forandre vårt synspunkt mot skjulte sykdommer. Det er ikke bare migrene som ikke synes. Og betyr det da at vi ikke fortjener hjelp? At vi ikke fortjener et liv med økonomisk trygghet? Bare fordi vi ikke har et brukket bein? Bare fordi det vi sliter med ikke er så tydelig som å amputere armen? Livet vårt står rett og slett på stedet hvil. Vi kan ikke planlegge fremtiden fordi vi ikke har penger til det. Og vi har ikke penger til det fordi jeg ikke klarer å jobbe og for å sitere nav “Migrene er ikke en god nok grunn til å få støtte”… Hvorfor vil ikke samfunnet hjelpe de som har migrene. De som har en usynlig kronisk sykdom…

Er det en verden vi vil at ungene skal vokse opp i?

Når en begravelse ble det siste levende møte

En sann fortelling om 9 januar 2019. En dag som aldri blir glemt.

Dagen startet bra. Solen skinte, det var blå himmel. Kroppen fungerte. Livet var bare rett og slett herlig. Ja, Jeg fikk til og med gjort en haug med ting som jeg skrev om i forrige innlegg. Innlegget “Før klokken tolv”. Lite viste jeg at denne nydelige solskinns dagen kom til å bli den verste av de verste.

“Skal vi gå ut da?” Spør Emil etter middagen har fått sunket en smule lengre ned i magen. “Ja” kommer det fra meg. Det fristet jo ikke, mye bedre å sitte inne i varmen, enn å stå ute i garasjen med en skrot bil. Men dette hadde vi avtalt. Vi hadde avtalt å gå ut etter middag for å bli ferdig med bilen min som ikke gikk igjennom EU – kontrollen. Smilet ble tatt på, hodet startet å manne seg opp. I det jeg var på vei inn på do ringer mobilen til Emil. Det neste jeg husker er Emil si var: Mamma har falt om. Det var som hjertet hoppet en meter for så å stoppe og tenke: sa han virkelig det?
Ut i bilen bar det. Den forbanna bilen som bruker evigheten selv på å bli varm. Motoren ble ikke prioritert denne dagen, for å si det sånn, den fikk bare være kald. Mens vi kjørte kom det svakt fra meg “og jeg som næga om sokkene..” For tidligere den dagen, da Emil kom hjem, hadde jeg tatt en runde med han å fortalt “finner du noen sokker med hull i, så kaster du de med en gang!” Vi lo litt, for han har jo fått hele 80+ nye sokkepar, så å kaste de slitte gamle sokkene er nesten en glede – for da blir han kvitt noen… 😛

Blir ho sent til Ahus? En del av meg var optimistisk og tenkte dette går helt fint. Vi møter ho helt sikkert på Ahus, hvor ho møter oss i rullestol med et smil blandet av “Så glad jeg er for å se dere” og “hva pokker skjedde”. Det er første gangen jeg har tenkt noe positiv i en slik situasjon. Kanskje er det fordi alle andre gangene jeg har opplevd å miste noen, så har jeg bare fått vite at de er død – siden det gikk så fort. Greit. Unntaket er jo farfar. Men igjen. Da jeg fikk vite om han i april, at han hadde kreft, igjen, tenkte jeg “Han kommer til å dø”. Halvt år senere. Siste helgen i september, døde han. Jeg og alle i familien var der. Det var jo trist, absolutt! man blir aldri klar for å ta farvel uansett hvor gamle de er. Denne gangen var de negative tankene på ferie. De var bare tilstede i noen få sekunder før de fløy avgårde.
To ambulanse biler møtte oss. Den ene hadde lyset inni bilen på, så min kjære tenkte ho lå der og det da var håp. Store søsteren hans stod på gårdsplassen, og jeg husker følelsen av å gå ut av en bil som ikke stod i ro. Bilen stod mest sannsynlig i ro, men ting skjedde så fort, samtidig som alt stod stille… De få meterne det var fra bilen og bort til henne, føltes ut som mil. “Hvordan går det?” Jeg kjente at stemmen min ikke var trist. Den var helt vanlig. Som om ingen ting var galt. Kanskje var det alle de positive tankene som fortalte meg at “Svigermoren din har hoppet i fallskjerm selv med høydeskrekk, brekt nesa og kjørte selv til legevakten, ho der tåler alt!”. 
“De trur det ikke går..” Var svaret jeg fikk. Jeg så tårene. Jeg så ei som prøvde å være sterk, men som samtidig hadde det helt jævlig. Emil kommer så bort etter å ha skrudd av bilen og spør om det samme. “HÆ?!” Svaret hans var lavt, men tydelig. Der og da fikk jeg panikk. I stedet for å stå sammen med min kjære, hjalp jeg søstera med å ta inn hestene. Alt jeg gjorde var å lukke dørene etter hestene som skulle i bygget der jeg allerede stod. Det tok kanskje toppen fem minutter. Men det gikk så sakte. Det var som en slow motion film. For mens jeg lukket disse dørene, så jeg Emil stå på gårdsplassen alene. Det var som hele han hadde stivnet. Den lille gutten i han ble synlig. Ikke på en vond måte, men på en måte som tydelig viste at det finnes ingen lik kjærlighet som en mor og sønn sin. Den samme fikk jeg fra Lone, men på en litt annen måte. (Ikke at kjærligheten var noe mindre, men de tok denne situasjonen veldig ulikt.) For kjærligheten mellom mor og barn er noe eget. Det er vanligvis så nydelig, men nå var den grusom å se.

Vi fikk vite at ho lå inne på kjøkkengulvet, ikke i ambulansen som Emil trudde først. Bildet er festet i hjernen min og kommer mest sannsynlig ikke til å forsvinne. Jeg så jo farfar når han var død, men igjen der viste vi at det skulle skje. Jeg viste at det var derfor jeg var der. Pluss han hadde hatt en hard kamp om livet. Nå viste jeg jo egentlig ikke at ho var død. Jeg viste de dreiv med livredning. Jeg viste det ikke så bra ut. Men ikke død.
Jeg kunne se bena hennes i døråpningen mellom gangen og kjøkkenet. De ristet. Ambulanse mannskapet hadde gitt ho støt med en hjertestarter samtidig som en stor maskin dreiv med pumpe bevegelser. Hva den gjorde og hva det skulle hjelpe, aner jeg ikke og er ikke viktig å vite. Alt jeg husker var å se en død kropp riste. Noe mer inn på det går jeg ikke, for synet var forferdelig. Uvirkelig. De ni ambulansefolkene hadde gjort alt de kunne. Legen som kom med helikopteret satt ved spisestuebordet for å prate med oss. For å prate med enkemannen og de to barna. Min kjære satt på en stol ved siden av meg og blikket var helt stivt. Sjokk. De alle var det. Jeg følte meg så hjelpesløs, samtidig som jeg selv var lost i uvirkeligheten og sorg.
Da ambulansefolkene hadde dratt og vi ventet på Jølstad, hentet Lone Jimmy, hunden til foreldrene som hadde stått på badet mens alt dette holdt på. Siden moren fortsatt lå på gulvet, ble han satt i bånd. Han var stresset. Telte mennesker. Hvor er mammaen min? Hvor er hun som alltid er her med meg? Han så bort på henne. Om han skjønte at det var henne, vet jeg ikke. Jeg trur han skjønner mer enn vi trur, men for meg var pipingen hans vond å høre på. Vond fordi jeg var lei meg og derfor forflyttet mine følelser over på han. At han også var lei seg. At han gråt.
Hun ble hentet ca. 40 minutter etter siste ambulansebilen hadde dratt. Tenk for en jobb de i begravelsesbyrået har. Komme slik å hente et dødt menneske mens familien er der og sørger. Prøver å ta innover seg hva som nettopp har skjedd. Det å se henne bli pakket inn, løftet på båra for så å bli tatt fra oss, var ubeskrivelig. Alt som skjedde var egentlig ubeskrivelig. Vi bare satt i sofaen uten å si noe. Lenge. Så måtte broren få nyheten. Så resten av familien. Jeg satt å tenkte “Vi var jo nettopp i grandonkelen til Emil sin begravelse. Sammen med deg. For to dager siden. Og nå er du borte? Nå skal vi i din begravelse? Jeg skal aldri få gi deg barnebarn? Du får aldri se kjøkkenet ferdig? Vi fikk ikke fortalt deg om planene for utekjøkkenet en gang!!” Tankene ble mer og mer egoistiske. Her satt jeg omringet av to voksne barn som nettopp har mistet moren sin. En mann som ikke lengre har en kone. En svigersønn som ikke lengre har sin svigermor. Og jeg tenker på barnebarna ho ikke fikk sett..? Som ikke er født..? Som ikke en gang er i planene..? Ubrukelig var jeg. En hånd på låret til min kjære som bare stirret ned i fanget sitt. Jeg fikk en trang til å si noe. Gjøre ting bedre. Om jeg sa noe husker jeg ikke, jeg gjorde vert fall ikke ting bedre.

De neste dagene var grusomme. Hva skal man si til en som nettopp mistet moren sin? 55 år gammel og uten forvarsel… Jeg taklet det bra synes jeg selv. Vi tente lys. Tok vare på hverandre. Men jo flere dager det gikk, jo mer “ferdig” blei jeg med alt. Det var nytt for meg. Følelsen jeg fikk var ikke god i det hele tatt. Det ble en stress følelse. Hvorfor er du fortsatt lei deg? Hvorfor gjør du ikke noe? Hvorfor får du ikke sove? Dette var bare få ting av det hodet mitt hadde nerver til å tenke. Jeg måtte minne meg på at han er i sorg. Måtte minne meg på hva som hadde skjedd. Men enda fikk jeg stress følelsen av å ikke komme videre. Av å stå på stedet hvil. Hva er galt med meg?

Alt jeg ville, alt jeg vil er å gjøre det bra igjen. Få han til å le. Få han til å nyte livet igjen.

Vi tok farvel med henne 25 januar. Mange mennesker møtte opp. Det var en fin begravelse, samtidig som den var tung og forferdelig.

Kjære svigermor, du vil alltid være i våre hjerter og minnene blir aldri glemt

En opplevelse jeg kunne vært foruten

Natt til Søndag slapp jeg ut Bella og siden har jeg ikke sett henne. Flere tanker la seg i hodet, men tenkte ho var på muse jakt. Mandagen kom, og ikke et eneste tegn til henne. Det er så unormalt. For Bella er en katt som kommer når vi går morgen og kveldstur med Felix, og som viser seg i løpet av dagen selvom ho ikke vil inn. Det var vert en betryggende ting for meg. Det å se livstegn fra henne. For jeg trenger ikke å ha henne inne hele tiden, men jeg trenger å se at henne lever og har det godt! 

Tirsdag kveld gikk jeg ut med full refleks dress og hodelykt. Grøfta ved hovedveien var der jeg lette først. Ikke fordi jeg trudde at ho lå der, men bare for å ha sett der. Jeg gikk så inn å hentet Felix, kledde på han refleks og sele med langline, og dro med det ut på jordet. Naboene hadde sakt de så henne der på Søndag ettermiddag, så kanskje henne lagt seg der? Ikke noe tegn. Så var det neste jordet. Heller ingen ting. 

Onsdag kom og ingen tegn til Bella. Både jeg og Emil har gått rundt huset flere ganger om dagen, stått ute å hørt å sett. Vi har selv sjekket garasje og uthus. Ingen tegn. Onsdag var derfor en veldig følsom dag for meg. Felix og jeg gikk den vanlige turen i skogen, med en baktanke om å kanskje finne henne der. Som alt annet var det til ingen nytte. Det ble til å gå løs på en haug med ved, for å få noe annet å tenke på og for å få ut frustrasjonen. Frustrasjonen for å ikke finne henne. Være hjelpesløs. Ikke vite om henne trenger hjelp, eller om ho ligger død et sted. 

Det ble Torsdag. Emil skulle dra på jobb og stod vel opp 06.40. Han fortalte i ettertid hans opplevelse:
Jeg lukket opp døra og kjente jeg var borti noe. En katt. “Gå inn da Bella” sa jeg. Det var som et lyn slo ned. BELLA!!! 

“Nå er Bella her!!!” Hørte jeg ble ropt fra gangen. Både Felix og jeg heiv oss opp og løp ut i stua hvor vi ble møtt av en veldig pratsom og liten katt. Jeg sank ned på gulvet og løftet henne opp i armene mine. Tårene rant. Felix satt foran oss og var med på kosen. Herregud noe så deilig å få henne hjem. Jeg hører historier om katter som har vert borte i 3 måneder, og en nesten ett år. Og jeg bare tenker “det hadde vert tortur!”. Vi dro en tur til dyrlegen for å sjekke sår. For hun hadde fått en del skrammer og det er veldig betryggende for oss eiere å dra til dyrlege, så man kan finne ut om det er alvorlig. 

  
Sett en katt som går å legger seg i doen sin for å sove? 

Heldigvis var det ikke alvorlig. Hun har et stort sår ved ene øret, som dyrlegen sa hadde kommet for 3 eller 4 dager siden. Ene fortanna er knekt, men heldigvis ikke så mye at det trengs å gjøres noe. Dehydrert og tydelige tegn på at hun har skadet seg. Som sagt, heldigvis ikke noe alvorlig. Hun fikk smertestillende noe som tydelig hjalp, for på veien hjem sa hun ingen ting, og hun malte da jeg løftet henne ut av buret. Så god lyd å høre. 

Nå ligger kjære Bella på fanget oppå ene armen, noe som gjør det vanskelig å skrive. Akkurat det kjenner jeg er helt greit! hun skal få ligge der så lenge ho vil for det er så godt å ha henne hjemme igjen.

 Helene

Ligg stille da!

Foto gleden veltet over meg. Jeg løp for å hente kameraet som lå nede, løp opp og listet meg mot henne. For der, i spisesofaen, lå ho. Ett bilde ble tatt og jeg skjønte fort at det ikke var greit. Blikket hennes var drepende og kroppen klar til å angripe. Bare ett til. Du er jo så søt, sa jeg til henne i håp om at ho skulle forstå og gjøre seg til. Hvis ho forstod så ga ho faen. For det eneste jeg fikk var et slag på hånda med klør som boret seg inn i huden min. Hun lå å vred på seg og tok tak i reimen på kameraet. Greit, tenkte jeg. Jeg kan ta bilde av deg uansett jeg. Bildene blei så som så. 

For dere som har katter og liker å ta bilde av de, forstår sikkert hva jeg mener. Vår vakre Bella er virkelig ikke fotogen. Det har ho aldri vert. Mens søstera hennes, som dessverre døde, var fotogen. Ikke veldig, men mer enn Bella. Før jeg gikk for å ta bilder av henne, hadde jeg tatt noen bilder av Felix. Og han er så lett å ta bilder av. Jeg ble kanskje litt høy på meg selv og trudde jeg skulle klare å ta bra bilder av katta også. Men mer feil kunne jeg ikke ta. 

Sånn kan det gå..

Vi bestemmer “Du ikke er syk nok”

Selv om man har en kronisk sykdom er det ikke dermed sakt at du får hjelp. For uansett hvor plaget du er av denne sykdommen, må du bevise at du faktisk er syk. Du kjemper kanskje hverdag om å klare å stå opp, klare å gå ut med hunden, og når du trur du endelig skal få hjelp så må du kjempe enda mer. Fordi det er ikke du som bestemmer om du er syk. Du har ingen ting du skulle sagt når det kommer til din egen helse og psyke. For alt dette bestemmer NAV. Fordi Nav er eksperter på å diagnostisere og vet akkurat hva som feiler deg eller rettere sagt, hva som ikke feiler deg. 

Jeg hører historier av alkoholikere som får flere 10 000 kroner i måneden og egne leiligheter. Jeg hører om de som ikke er syke og som får støtte. Jeg hører om de som må true med advokat for å bli tatt på alvor. Jeg hører om nav som skriver feil informasjon om klienten sin, og som ikke vil rette opp i informasjonen. Jeg kunne fortsatt i flere avsnitt om flere slike historier. 

Det er mange der ute i landet som har som mål å utnytte Nav. Vi har også mennesker som er ute etter å stjele fra butikker, men arbeiderne der gjør det ikke vanskeligere for de som faktisk skal kjøpe noe. Så hvorfor gjør nav det så vanskelig for de som faktisk er syke? Nå vet ikke jeg hva de som får støtte sier, eller hvor syke de faktisk er. Men vi alle har hørt at det er blitt oppdaget svindlere hos nav. Som har fått penger, men ikke trengt det. Hva i alle dager gjør de for å få hjelp/støtte/penger? 

Jeg har en kronisk sykdom. Ja, migrene er en kronisk sykdom. Jeg kan ikke noe for det. Jeg velger ikke når jeg skal få det. Og jeg kommer mest sannsynlig ikke til å bli kvitt det. Jeg er 21 år og alt jeg vil og trenger er hjelp til å bli bedre. Hjelp til å komme i gang fordi å jobbe mens jeg tar utdanning, vet jeg ikke går. Hvordan vet du det, spør du kanskje? Fordi jeg prøvd det. ja, jeg er ung, men det betyr ikke at jeg ikke kjenner meg selv. Jeg kjenner meg selv ganske godt, tru det eller ei. Jeg vet akkurat hva jeg trenger og ikke trenger. Hva jeg vil og ikke vil. Jeg vet også hva som gir meg migrene og hva som ikke gir meg migrene, så når jeg sier jeg ikke kan ha en butikk jobb, så kan jeg faktisk ikke det. Fordi jeg har erfart at det vil gjøre min helse verre. 

“Mange har migrene, så du kan ikke forvente å få noe hjelp”. Betyr det at alle reagerer likt på samme sykdom? Store søstera mi har migrene. Ho er ikke på langt nær like plaget som meg. Har ikke jeg det vondt da, fordi ho klarer skole og jobb? Tanta mi har migrene, ho ligger å spyr. Betyr det at jeg ligger å spyr? Pappaen min har kraftig migrene, men klarer å jobbe. Skal jeg klare det? Farmora mi hadde migrene. Betyr det at jeg kan miste den? Jeg kjenner så mange som har migrene og som klarer seg fint. Klarer skole og jobb. Men det betyr ikke at jeg gjør det. Jeg vet også om de som har blitt liggende ett år på grunn av migrene. 

Poenget mitt er at det kan være mange som har en lik sykdom, men som reagerer forskjellig. Forstår dere ikke det Nav? Selv søsken som har samme sykdom reagerer forskjellig. Når en kommer til dere, har planen klar, men som bare trenger støtte under utdanning, hvorfor skal dere være så vanskelige? Man må ha et system for å utelukke de som ikke trenger støtte. Men når det systemet heller skader enn hjelper de som trenger støtte, da er det noe feil med det systemet. 

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har ønsket å bare gi faen i dere, Nav. Dere gjøre ikke bare migrenen min verre, men dere ødelegger psyken min. Så hvorfor kutter du ikke bare ut nav da? Spørsmålet har jeg stilt meg selv flere ganger om dagen. Og jeg kommer frem til samme svar. Kutter jeg ut nav og får meg jobb vil det resultere i sykmelding og kanskje sengeliggende. Ja, det er så ille, og da vil jeg være like langt. 

Jeg er 21 år gammel, ønsker å starte en familie og kunne stå på egne bein. Men det er det ikke lengre jeg som bestemmer over. Min helse og mitt liv blir bestemt av noen som ikke bryr seg. Noen som ikke ønsker meg det beste. Slik er det dessverre for flere enn meg og. Jeg leste litt på forskjellige søknader Nav har. På dagpenger står det at Nav kan sende deg til eks. Nord Norge om det er en jobb der. De gir blanke i at du har familie i Sarpsborg, dyr, hus og samboer du skal ta vare på og som du ikke bare kan dra fra. Nei. Nav. Hva er greia deres egentlig? Dere stenger dere inne. Hva er målet deres? Få folk ut i jobb? Da har jeg et lite tips. Dere kan ikke bare kaste folk i en jobb de enten ikke vil ha, eller ikke kan ha. Finn ut hvorfor de ikke har jobb. Forstår dere det så vil dere være et mye bedre tilbud enn det dere er nå. For dere gjør ikke folk friske, dere hjelper ikke folk. Nav, dere gjør folk mer syke og slitne. 

Drømmer meg bort

26 grader viser gradestokken inne, noe jeg er veldig i tvil om fordi det kjennes ikke slik. Det føles ut som det er minusgrader inne, for her sitter jeg i sofaen med fyr i ovnen og fryser. Det føles virkelig ikke som 26 grader! Nå vet jeg ikke helt om jeg skal stole på denne gradestokken, men jeg har blitt en skikkelig frysepinne i det siste. Jeg trudde man kanskje ble vant med kulda jeg, men for meg så er det helt motsatt. Veldig rart. 
Det har jo vert fantastisk fint vær de siste dagene, noe som ble tatt i mot med et smil. Det er så deilig å kunne gå ut uten å fryse av seg nesa, eller bli snødd ned. Vi brukte finværet til å gå lang tur med Felix HVER dag!! Det var så deilig, og det er tydelig at han satte pris på det. Det er når det blir fint vær hvor barnsligheten min kommer enda bedre frem. For da går det i full fart ute med lek og tull. Det er jo gøy med snø, selv har jeg fått veldig nok av den, men når man hører den smelter bort blir det litt gøy igjen. Nesten som at man tar farvel med en siste snø lek. 

Nå i dag er det jo ikke akkurat like fint vær, pluss at det er kaldt… Jeg merka hodet mitt fløy avgårde til Hellas. Til sol og varme! Selv min bedre halvdel drømte seg bort til varmere strøk. Det skjer veldig sjeldent at han ønsker å dra til et varmt sted. Han elsker snø og kulde, og sliter veldig når det blir for varmt. Men, nå har vi hatt snø og kulde ganske lenge, så sommer og varme hadde smakt! Hadde jeg hatt penger å spytte inn så hadde det nok blitt en tur til varmere strøk om ikke så lenge. Men slik som det er nå så har jeg ikke samvittighet til å dra noe sted uten å være med å betale. Det er en følelse som ikke er god… Så da får jeg heller sitte her å se på bilder fra min første fly tur!

En vakker dag for lek

Jeg må være ærlig å si at de siste dagene har vert irriterende kalde. Det hjelper på en måte ikke at det er fint vær, for med en gang du går ut av døra fryser nesa til is… Men. I dag. I dag var det perfekt! Sola varmet, blå himmel og glade firbeinte og tobeinte. Jeg tok med meg hunden Felix ut så han fikk bevege seg litt og jakte på katten Bella som allerede var ute. De to er bare så kule sammen. Bella trenger å bli litt tøffere ute, men samtidig er jeg glad for at ho er så skeptisk. Fuglene fikk mat, noe som er så hyggelig å gjøre. For da jeg skulle henge tilbake maten, satt det en fugl på noen meiseboller og den fløy ikke før jeg var kanskje en halvmeter unna. Det er litt kult, synes jeg. Bella er stort sett alltid med oss når vi er ute. Enten litt på avstand på grunn av Felix som vil leke, eller oppi det vi gjør. Men det skal en del til før ho faktisk vil komme til deg for å få kos. Det gjorde ho i dag. Det var så koselig! Så da fikk jeg endelig tatt noen bilder av ho ute! Jeg rekker jo aldri å ta bilde til vanlig, siden ho stikker av før jeg får snudd meg… 

♥ ♥ ♥

Å ikke være bra nok

I nyere tid fikk jeg vite at jeg klagde mye på vondt i hodet. Det er faktisk litt flaut å fortelle at jeg husker svært lite av barndommen min. Jeg har selvsagt noen minner, både dårlige og vonde, og fokuserer jeg husker jeg nok mer enn jeg trur. Man kan være så uenig som man vil om hvilke situasjoner og hendelser som er alvorlig og ikke. Men noe som er helt sikkert er at det skal mindre til for at et barn skal bli traumatisert enn et voksent menneske. Jeg hadde en fantastisk barndom. Foreldre som var der for meg, uansett hvor flaut jeg synes det var. Foreldre som var strenge og konsekvente, men som aldri ville la noe skje med hverken meg eller store søstera mi. Men når det skal sies, er det bare så mye foreldre kan beskytte barna sine for. Noen ting står utenfor deres rekkevidde.

Da jeg var 6 år hadde jeg en bestevenn som var der for meg når foreldrene mine var teite. Denne personen hadde jeg hatt helt siden jeg ble født. Han ble av meg kalt “reserve bestefar”, fordi jeg allerede hadde en morfar og en farfar. Da jeg var seks år forsvant han. Just like that. Det får en til å tenke over livet. Hvor sårt det er og at du har ingen ting du skulle ha sagt, når det kommer til liv og død. Det var en onsdag. Selv om jeg prøver alt jeg kan på å glemme det, husker jeg det likevel så tydelig som om det skulle skjedd i går. Mamma jobba sent hver Onsdag og jeg, søstera mi og pappa satt å spiste havregrøt. Ble alltid enkel mat når pappa måtte lage den selv. Når vi har snakket om det i nyere tid, har mamma fortalt at ho ringte på. Det er ikke slik jeg husker, men som unge lager man og sletter visse ting. Jeg husker jeg stod lent over trappa å så på mamma. Jeg fikk beskjed om å gå å spise mens pappa og mamma gikk ut. Jeg satt der å spiste mens søstera mi satt ovenfor meg å stirra ned i bordet. For når mamma kom hjem husker jeg at ho sa “Det brenner i Tiurveien”. Vi fikk plutselig en hus gjest. Nemlig mormor. Da de kom hjem husker jeg å se søstera mi gråt og klemte mormor. Dagen etter skulle mamma snakke med meg om hva som skjedde. Jeg husker ikke hva ho sa, men jeg husker vi satt i sofaen og jeg så ut på pappa som måka snø. Av det jeg husker så trur jeg jeg heller bare ville gå ut å leke. 
Hver vinter lagde pappa og jeg en iglo sammen, som etterhvert ble ett slott, som så en bord ettersom det ble mindre og mindre snø. Selv om jeg kanskje var glad og blid da dette skjedde, var det først da jeg ble eldre hvor det tok skade. Familien kunne bare drite i å nevne han og jeg trur faktisk jeg kan si helt ærlig, at vi snakka ikke om det. Ikke som jeg husker. Jeg måtte i psykolog for å kunne klare å høre navnet hans uten å bli sint eller lei meg. 

Da jeg startet mitt første år på videregående fikk jeg kronisk migrene. Masse fravær, ikke vita hva jeg kunne og ikke kunne gjøre for å unngå å få migrene anfall, medisiner som ikke funket, folk som ikke forsto osv. Jeg hadde heldigvis noen lærere som så at jeg hadde det vondt og som respekterte min utfordring. Flere år på videregående gikk. Så kom jeg endelig til det siste året, eller det nest siste året. Ja. Det blei så ille at jeg måtte ta det siste året på deltid. Dette gjorde at jeg egentlig skulle få bedre karakterer siden jeg hadde bedre tid. Jobben jeg hadde sa jeg opp, fordi hodet mitt tålte ikke lyset, lydene og de lange arbeidsdagene. Synes du det høres dumt ut? For det gjør jeg. Da det virkelige siste året på videregående sluttet, strøk jeg i matte på grunn av fraværet. På den tiden var det veldig ille å stryke, for det betydde at jeg ikke var ferdig med videregående. Ikke ferdig med et av de verste kapitlene av livet mitt.

Mens jeg gikk det siste året på videregående var jeg mye borte hos naboen som hadde/har hester. Selvfølgelig lå noe av fraværet mitt der. Det var mer fristende å være der, et sted jeg følte meg trygg og hadde kunnskap, enn å gå på en skole jeg ikke trivdes på og fikk angst bare av å parkere bilen der. Da skolen var slutt og sommerferien begynte, startet jeg som lærling hos naboen. Dette virket som det rette valget. Jeg gjorde jo tross alt noe jeg likte, pluss at jeg tok en utdanning i det samtidig som jeg var med hestene. Der tok jeg halvveis feil. Vinteren kom og plutselig var det jul. Den siste perioden slet jeg mer og mer og begynte å få fravær her og. Migrenen var ikke borte, og den plaget meg mer og mer. Så følsom som jeg var/er så tok jeg opp vær minste lille tone fra alle rundt meg. Lærerne mine virket mer sinte, det føltes alltid som om jeg gjorde noe feil, sa noe feil. Alt var bare feil. Siden ho som var den ordentlige læreren min har mange utdanninger bak seg og mye erfaring, var jeg litt åpen mot ho. Vi snakket litt om at jeg følte det slik, og fikk vite at det var feil. “Alle har dårlige dager og selv om folk virker sinte så er det ikke ditt problem”. Med denne setningen i hodet, klarte jeg fortsatt ikke å slappe av. Det gikk over til å bli sånn hjemme og. Det var alltid noe jeg hadde gjort, sagt. Jeg ble så usikker, hodet lagde krøll og jeg var så følsom at det halve kunne være mer enn nok. Skulle jeg la dette gå utover mitt forhold til min drømme mann? Nei!. Men hva skulle jeg gjøre da? Hvordan skulle jeg få vekk tankene, de negative tankene som bare kødder til alt og som trigger migrenen? 

Jeg begynte hos Helhetsgården i slutten av 2017, hos en kiropraktor med navn Thea. Thea ville jeg skulle snakke med en coach med navn Irene. På denne tiden gikk også samboeren min også til Thea. Han fikk anbefalt Treningslåven som vi begynte hos, som hører med i Helhetsgården, kostholdet mitt ble endret på, og samtaler med Irene var nesten hver uke. I starten håpet jeg jo på å bli frisk med en gang, men dessverre er det ikke slik det fungerer. Nå har jeg vert der i kanskje fire måneder og jeg har ikke hatt migrene på en måned. Funker det? Vel, noe av det jeg gjør funker. Om det funker fordi jeg går hjemme og ikke gjør stort, det vet jeg ikke. Vi tar opp traumer, tanker, alt. Alt skal snakkes om, og de gir metoder for å bruke det til noe positivt. 

For snart to måneder siden sa jeg opp lærling plassen min på grunn av økonomien og helsen. I mitt hodet skulle jeg få meg jobb med en gang og begynne å tjene penger så jeg kunne hjelpe til her hjemme. Hva skjedde? Jeg fikk ikke jobb. Lagret føk på finn, innom NAV hver dag, har søkt på 20 jobber og får bare avslag. For jeg er rett og slett ikke bra nok for dem. Når jeg søker så tenker jeg også på hodet, om det er noe jeg trur hodet aksepterer. For det jeg ikke vil er å måtte avslutte jobben etter bare noen måneder, på grunn av hodet blir så ille. For om behandlingen jeg er i hjelper i jobb situasjoner vet jeg jo ikke, og det ser ut til at jeg må vente lenge for å finne det ut. Det er så frustrerende å sitte hjemme å ikke komme videre, når man gjør så mye for å bli bedre. Jeg tar opp ting som har skjedd for fjorten år siden, jobber med å snu de negative og kontrollerende tankene over til noe positivt, men allikevel kommer jeg ikke videre. Jeg får ikke tatt det neste steget. Ikke innenfor studie eller jobb. Jobb fordi ingen vil ha meg. Studie fordi jeg har ikke penger til å tørre å ta det steget. Ja, man kan få støtte og alt det der. Men jeg trenger tryggheten med en jobb og det må respekteres. Det er også den frykten av å ikke klare det jeg vil, så alt lander på samboeren igjen… 

Så da sitter jeg her da. Søker og søker, lagrer utdannings sider jeg kunne tenke meg, og konsentrerer meg med å ikke mate de negative tankene. 
Hvordan kan man få seg en jobb når alle arbeidsgiverne vil ha nye og unge mennesker, men med masse erfaring? 
Hvordan skal jeg tørre å ta en utdanning når jeg ikke vet om jeg i det hele tatt klarer å betale den? 

Det er så frustrerende å ikke få hjelp til den siste biten, når man gjør så mye for å klare å komme tilbake til arbeidslivet. 
Gir ikke opp håpet nei!