Når en begravelse ble det siste levende møte

En sann fortelling om 9 januar 2019. En dag som aldri blir glemt.

Dagen startet bra. Solen skinte, det var blå himmel. Kroppen fungerte. Livet var bare rett og slett herlig. Ja, Jeg fikk til og med gjort en haug med ting som jeg skrev om i forrige innlegg. Innlegget “Før klokken tolv”. Lite viste jeg at denne nydelige solskinns dagen kom til å bli den verste av de verste.

“Skal vi gå ut da?” Spør Emil etter middagen har fått sunket en smule lengre ned i magen. “Ja” kommer det fra meg. Det fristet jo ikke, mye bedre å sitte inne i varmen, enn å stå ute i garasjen med en skrot bil. Men dette hadde vi avtalt. Vi hadde avtalt å gå ut etter middag for å bli ferdig med bilen min som ikke gikk igjennom EU – kontrollen. Smilet ble tatt på, hodet startet å manne seg opp. I det jeg var på vei inn på do ringer mobilen til Emil. Det neste jeg husker er Emil si var: Mamma har falt om. Det var som hjertet hoppet en meter for så å stoppe og tenke: sa han virkelig det?
Ut i bilen bar det. Den forbanna bilen som bruker evigheten selv på å bli varm. Motoren ble ikke prioritert denne dagen, for å si det sånn, den fikk bare være kald. Mens vi kjørte kom det svakt fra meg “og jeg som næga om sokkene..” For tidligere den dagen, da Emil kom hjem, hadde jeg tatt en runde med han å fortalt “finner du noen sokker med hull i, så kaster du de med en gang!” Vi lo litt, for han har jo fått hele 80+ nye sokkepar, så å kaste de slitte gamle sokkene er nesten en glede – for da blir han kvitt noen… 😛

Blir ho sent til Ahus? En del av meg var optimistisk og tenkte dette går helt fint. Vi møter ho helt sikkert på Ahus, hvor ho møter oss i rullestol med et smil blandet av “Så glad jeg er for å se dere” og “hva pokker skjedde”. Det er første gangen jeg har tenkt noe positiv i en slik situasjon. Kanskje er det fordi alle andre gangene jeg har opplevd å miste noen, så har jeg bare fått vite at de er død – siden det gikk så fort. Greit. Unntaket er jo farfar. Men igjen. Da jeg fikk vite om han i april, at han hadde kreft, igjen, tenkte jeg “Han kommer til å dø”. Halvt år senere. Siste helgen i september, døde han. Jeg og alle i familien var der. Det var jo trist, absolutt! man blir aldri klar for å ta farvel uansett hvor gamle de er. Denne gangen var de negative tankene på ferie. De var bare tilstede i noen få sekunder før de fløy avgårde.
To ambulanse biler møtte oss. Den ene hadde lyset inni bilen på, så min kjære tenkte ho lå der og det da var håp. Store søsteren hans stod på gårdsplassen, og jeg husker følelsen av å gå ut av en bil som ikke stod i ro. Bilen stod mest sannsynlig i ro, men ting skjedde så fort, samtidig som alt stod stille… De få meterne det var fra bilen og bort til henne, føltes ut som mil. “Hvordan går det?” Jeg kjente at stemmen min ikke var trist. Den var helt vanlig. Som om ingen ting var galt. Kanskje var det alle de positive tankene som fortalte meg at “Svigermoren din har hoppet i fallskjerm selv med høydeskrekk, brekt nesa og kjørte selv til legevakten, ho der tåler alt!”. 
“De trur det ikke går..” Var svaret jeg fikk. Jeg så tårene. Jeg så ei som prøvde å være sterk, men som samtidig hadde det helt jævlig. Emil kommer så bort etter å ha skrudd av bilen og spør om det samme. “HÆ?!” Svaret hans var lavt, men tydelig. Der og da fikk jeg panikk. I stedet for å stå sammen med min kjære, hjalp jeg søstera med å ta inn hestene. Alt jeg gjorde var å lukke dørene etter hestene som skulle i bygget der jeg allerede stod. Det tok kanskje toppen fem minutter. Men det gikk så sakte. Det var som en slow motion film. For mens jeg lukket disse dørene, så jeg Emil stå på gårdsplassen alene. Det var som hele han hadde stivnet. Den lille gutten i han ble synlig. Ikke på en vond måte, men på en måte som tydelig viste at det finnes ingen lik kjærlighet som en mor og sønn sin. Den samme fikk jeg fra Lone, men på en litt annen måte. (Ikke at kjærligheten var noe mindre, men de tok denne situasjonen veldig ulikt.) For kjærligheten mellom mor og barn er noe eget. Det er vanligvis så nydelig, men nå var den grusom å se.

Vi fikk vite at ho lå inne på kjøkkengulvet, ikke i ambulansen som Emil trudde først. Bildet er festet i hjernen min og kommer mest sannsynlig ikke til å forsvinne. Jeg så jo farfar når han var død, men igjen der viste vi at det skulle skje. Jeg viste at det var derfor jeg var der. Pluss han hadde hatt en hard kamp om livet. Nå viste jeg jo egentlig ikke at ho var død. Jeg viste de dreiv med livredning. Jeg viste det ikke så bra ut. Men ikke død.
Jeg kunne se bena hennes i døråpningen mellom gangen og kjøkkenet. De ristet. Ambulanse mannskapet hadde gitt ho støt med en hjertestarter samtidig som en stor maskin dreiv med pumpe bevegelser. Hva den gjorde og hva det skulle hjelpe, aner jeg ikke og er ikke viktig å vite. Alt jeg husker var å se en død kropp riste. Noe mer inn på det går jeg ikke, for synet var forferdelig. Uvirkelig. De ni ambulansefolkene hadde gjort alt de kunne. Legen som kom med helikopteret satt ved spisestuebordet for å prate med oss. For å prate med enkemannen og de to barna. Min kjære satt på en stol ved siden av meg og blikket var helt stivt. Sjokk. De alle var det. Jeg følte meg så hjelpesløs, samtidig som jeg selv var lost i uvirkeligheten og sorg.
Da ambulansefolkene hadde dratt og vi ventet på Jølstad, hentet Lone Jimmy, hunden til foreldrene som hadde stått på badet mens alt dette holdt på. Siden moren fortsatt lå på gulvet, ble han satt i bånd. Han var stresset. Telte mennesker. Hvor er mammaen min? Hvor er hun som alltid er her med meg? Han så bort på henne. Om han skjønte at det var henne, vet jeg ikke. Jeg trur han skjønner mer enn vi trur, men for meg var pipingen hans vond å høre på. Vond fordi jeg var lei meg og derfor forflyttet mine følelser over på han. At han også var lei seg. At han gråt.
Hun ble hentet ca. 40 minutter etter siste ambulansebilen hadde dratt. Tenk for en jobb de i begravelsesbyrået har. Komme slik å hente et dødt menneske mens familien er der og sørger. Prøver å ta innover seg hva som nettopp har skjedd. Det å se henne bli pakket inn, løftet på båra for så å bli tatt fra oss, var ubeskrivelig. Alt som skjedde var egentlig ubeskrivelig. Vi bare satt i sofaen uten å si noe. Lenge. Så måtte broren få nyheten. Så resten av familien. Jeg satt å tenkte “Vi var jo nettopp i grandonkelen til Emil sin begravelse. Sammen med deg. For to dager siden. Og nå er du borte? Nå skal vi i din begravelse? Jeg skal aldri få gi deg barnebarn? Du får aldri se kjøkkenet ferdig? Vi fikk ikke fortalt deg om planene for utekjøkkenet en gang!!” Tankene ble mer og mer egoistiske. Her satt jeg omringet av to voksne barn som nettopp har mistet moren sin. En mann som ikke lengre har en kone. En svigersønn som ikke lengre har sin svigermor. Og jeg tenker på barnebarna ho ikke fikk sett..? Som ikke er født..? Som ikke en gang er i planene..? Ubrukelig var jeg. En hånd på låret til min kjære som bare stirret ned i fanget sitt. Jeg fikk en trang til å si noe. Gjøre ting bedre. Om jeg sa noe husker jeg ikke, jeg gjorde vert fall ikke ting bedre.

De neste dagene var grusomme. Hva skal man si til en som nettopp mistet moren sin? 55 år gammel og uten forvarsel… Jeg taklet det bra synes jeg selv. Vi tente lys. Tok vare på hverandre. Men jo flere dager det gikk, jo mer “ferdig” blei jeg med alt. Det var nytt for meg. Følelsen jeg fikk var ikke god i det hele tatt. Det ble en stress følelse. Hvorfor er du fortsatt lei deg? Hvorfor gjør du ikke noe? Hvorfor får du ikke sove? Dette var bare få ting av det hodet mitt hadde nerver til å tenke. Jeg måtte minne meg på at han er i sorg. Måtte minne meg på hva som hadde skjedd. Men enda fikk jeg stress følelsen av å ikke komme videre. Av å stå på stedet hvil. Hva er galt med meg?

Alt jeg ville, alt jeg vil er å gjøre det bra igjen. Få han til å le. Få han til å nyte livet igjen.

Vi tok farvel med henne 25 januar. Mange mennesker møtte opp. Det var en fin begravelse, samtidig som den var tung og forferdelig.

Kjære svigermor, du vil alltid være i våre hjerter og minnene blir aldri glemt

En opplevelse jeg kunne vært foruten

Natt til Søndag slapp jeg ut Bella og siden har jeg ikke sett henne. Flere tanker la seg i hodet, men tenkte ho var på muse jakt. Mandagen kom, og ikke et eneste tegn til henne. Det er så unormalt. For Bella er en katt som kommer når vi går morgen og kveldstur med Felix, og som viser seg i løpet av dagen selvom ho ikke vil inn. Det var vert en betryggende ting for meg. Det å se livstegn fra henne. For jeg trenger ikke å ha henne inne hele tiden, men jeg trenger å se at henne lever og har det godt! 

Tirsdag kveld gikk jeg ut med full refleks dress og hodelykt. Grøfta ved hovedveien var der jeg lette først. Ikke fordi jeg trudde at ho lå der, men bare for å ha sett der. Jeg gikk så inn å hentet Felix, kledde på han refleks og sele med langline, og dro med det ut på jordet. Naboene hadde sakt de så henne der på Søndag ettermiddag, så kanskje henne lagt seg der? Ikke noe tegn. Så var det neste jordet. Heller ingen ting. 

Onsdag kom og ingen tegn til Bella. Både jeg og Emil har gått rundt huset flere ganger om dagen, stått ute å hørt å sett. Vi har selv sjekket garasje og uthus. Ingen tegn. Onsdag var derfor en veldig følsom dag for meg. Felix og jeg gikk den vanlige turen i skogen, med en baktanke om å kanskje finne henne der. Som alt annet var det til ingen nytte. Det ble til å gå løs på en haug med ved, for å få noe annet å tenke på og for å få ut frustrasjonen. Frustrasjonen for å ikke finne henne. Være hjelpesløs. Ikke vite om henne trenger hjelp, eller om ho ligger død et sted. 

Det ble Torsdag. Emil skulle dra på jobb og stod vel opp 06.40. Han fortalte i ettertid hans opplevelse:
Jeg lukket opp døra og kjente jeg var borti noe. En katt. “Gå inn da Bella” sa jeg. Det var som et lyn slo ned. BELLA!!! 

“Nå er Bella her!!!” Hørte jeg ble ropt fra gangen. Både Felix og jeg heiv oss opp og løp ut i stua hvor vi ble møtt av en veldig pratsom og liten katt. Jeg sank ned på gulvet og løftet henne opp i armene mine. Tårene rant. Felix satt foran oss og var med på kosen. Herregud noe så deilig å få henne hjem. Jeg hører historier om katter som har vert borte i 3 måneder, og en nesten ett år. Og jeg bare tenker “det hadde vert tortur!”. Vi dro en tur til dyrlegen for å sjekke sår. For hun hadde fått en del skrammer og det er veldig betryggende for oss eiere å dra til dyrlege, så man kan finne ut om det er alvorlig. 

  
Sett en katt som går å legger seg i doen sin for å sove? 

Heldigvis var det ikke alvorlig. Hun har et stort sår ved ene øret, som dyrlegen sa hadde kommet for 3 eller 4 dager siden. Ene fortanna er knekt, men heldigvis ikke så mye at det trengs å gjøres noe. Dehydrert og tydelige tegn på at hun har skadet seg. Som sagt, heldigvis ikke noe alvorlig. Hun fikk smertestillende noe som tydelig hjalp, for på veien hjem sa hun ingen ting, og hun malte da jeg løftet henne ut av buret. Så god lyd å høre. 

Nå ligger kjære Bella på fanget oppå ene armen, noe som gjør det vanskelig å skrive. Akkurat det kjenner jeg er helt greit! hun skal få ligge der så lenge ho vil for det er så godt å ha henne hjemme igjen.

 Helene

Ligg stille da!

Foto gleden veltet over meg. Jeg løp for å hente kameraet som lå nede, løp opp og listet meg mot henne. For der, i spisesofaen, lå ho. Ett bilde ble tatt og jeg skjønte fort at det ikke var greit. Blikket hennes var drepende og kroppen klar til å angripe. Bare ett til. Du er jo så søt, sa jeg til henne i håp om at ho skulle forstå og gjøre seg til. Hvis ho forstod så ga ho faen. For det eneste jeg fikk var et slag på hånda med klør som boret seg inn i huden min. Hun lå å vred på seg og tok tak i reimen på kameraet. Greit, tenkte jeg. Jeg kan ta bilde av deg uansett jeg. Bildene blei så som så. 

For dere som har katter og liker å ta bilde av de, forstår sikkert hva jeg mener. Vår vakre Bella er virkelig ikke fotogen. Det har ho aldri vert. Mens søstera hennes, som dessverre døde, var fotogen. Ikke veldig, men mer enn Bella. Før jeg gikk for å ta bilder av henne, hadde jeg tatt noen bilder av Felix. Og han er så lett å ta bilder av. Jeg ble kanskje litt høy på meg selv og trudde jeg skulle klare å ta bra bilder av katta også. Men mer feil kunne jeg ikke ta. 

Sånn kan det gå..

Drømmer meg bort

26 grader viser gradestokken inne, noe jeg er veldig i tvil om fordi det kjennes ikke slik. Det føles ut som det er minusgrader inne, for her sitter jeg i sofaen med fyr i ovnen og fryser. Det føles virkelig ikke som 26 grader! Nå vet jeg ikke helt om jeg skal stole på denne gradestokken, men jeg har blitt en skikkelig frysepinne i det siste. Jeg trudde man kanskje ble vant med kulda jeg, men for meg så er det helt motsatt. Veldig rart. 
Det har jo vert fantastisk fint vær de siste dagene, noe som ble tatt i mot med et smil. Det er så deilig å kunne gå ut uten å fryse av seg nesa, eller bli snødd ned. Vi brukte finværet til å gå lang tur med Felix HVER dag!! Det var så deilig, og det er tydelig at han satte pris på det. Det er når det blir fint vær hvor barnsligheten min kommer enda bedre frem. For da går det i full fart ute med lek og tull. Det er jo gøy med snø, selv har jeg fått veldig nok av den, men når man hører den smelter bort blir det litt gøy igjen. Nesten som at man tar farvel med en siste snø lek. 

Nå i dag er det jo ikke akkurat like fint vær, pluss at det er kaldt… Jeg merka hodet mitt fløy avgårde til Hellas. Til sol og varme! Selv min bedre halvdel drømte seg bort til varmere strøk. Det skjer veldig sjeldent at han ønsker å dra til et varmt sted. Han elsker snø og kulde, og sliter veldig når det blir for varmt. Men, nå har vi hatt snø og kulde ganske lenge, så sommer og varme hadde smakt! Hadde jeg hatt penger å spytte inn så hadde det nok blitt en tur til varmere strøk om ikke så lenge. Men slik som det er nå så har jeg ikke samvittighet til å dra noe sted uten å være med å betale. Det er en følelse som ikke er god… Så da får jeg heller sitte her å se på bilder fra min første fly tur!

En vakker dag for lek

Jeg må være ærlig å si at de siste dagene har vert irriterende kalde. Det hjelper på en måte ikke at det er fint vær, for med en gang du går ut av døra fryser nesa til is… Men. I dag. I dag var det perfekt! Sola varmet, blå himmel og glade firbeinte og tobeinte. Jeg tok med meg hunden Felix ut så han fikk bevege seg litt og jakte på katten Bella som allerede var ute. De to er bare så kule sammen. Bella trenger å bli litt tøffere ute, men samtidig er jeg glad for at ho er så skeptisk. Fuglene fikk mat, noe som er så hyggelig å gjøre. For da jeg skulle henge tilbake maten, satt det en fugl på noen meiseboller og den fløy ikke før jeg var kanskje en halvmeter unna. Det er litt kult, synes jeg. Bella er stort sett alltid med oss når vi er ute. Enten litt på avstand på grunn av Felix som vil leke, eller oppi det vi gjør. Men det skal en del til før ho faktisk vil komme til deg for å få kos. Det gjorde ho i dag. Det var så koselig! Så da fikk jeg endelig tatt noen bilder av ho ute! Jeg rekker jo aldri å ta bilde til vanlig, siden ho stikker av før jeg får snudd meg… 

♥ ♥ ♥

Et overraskende besøk

Jeg stod på badet å sminket meg og prøvde å syke meg opp til å dra på skolen. Den indre meg var veldig nær ved å få viljen sin til å bli hjemme, men jeg klarte å droppe tanken å dra på skolen. Det gikk sakte, så alt for sakte. Jeg ble uvell av å sitte der. Så uvell at jeg ikke klarte å scrolle nedover på mobilen. Jeg ble bare svimmel og kvalm. Det er rart hvordan man skal få angst. Hvordan det kan påvirke og hva man skal gjøre for at det slår ut. Vi fikk gå før. Litt før. Det gledet meg. Jeg ser ned på mobilen. Mamma ringer. Jeg viste ho var i Sverige med mormor for å hente valp. Jeg blir mer stresset for jeg vil rekke å ta den. Læreren slutter å prate og det er tydelig vi har sluttet. Jeg brår tar mobilen og ho lurer på om jeg er hjemme. De sto nemlig uten for. Jeg dro på meg jakken og tok med meg sekken og løp til bilen. Selvfølgelig havner jeg bak noen sinker som bare gjør meg enda mer stressa. Jeg tok meg selv i det, pustet og roet meg ned. Hva hjelper det å bli stresset? De venter jo til jeg kommer. 

Der. På plenen. Mamma, mormor og lille valp Cora. Jeg parkerte bilen. Løp ut. Satte meg på huk og herfra var oppmerksomheten min rettet mot en. Cora. Det tok litt tid før hun våget seg bort til meg, der jeg satt på gresset. Når hun først våget seg bort virket det som om vi ble veldig gode venner. Noe så utrolig søtt. Jeg husker så godt hvordan Aske var når han var valp. De er jo bare til å spise opp. Vi hetet Felix etter en stund. Ho blei litt skremt stakkar av den store, brå, glade hunden som kom løpende ut. Selv om dette var første møte gikk det veldig fint. Cora var veldig nysgjerrig og jeg regner med at Felix roer seg. Han er jo bare så glad i besøk. Av store og små. Mennesker og hunder. 

Da de skulle gå var det som et stikk i hjertet mitt. Det var nesten like før jeg begynte å gråte. Haha. Helt merkelig. Jeg blir så følsom og vil ha alt det andre har, spesielt når det kommer til slike små tasser. Jeg vet de blir større, skulle ønske de ikke ble det, men de er like fine og søte uansett!! Det var virkelig et fint besøk selv om det gjorde litt vondt å si ha det, enda de ikke er mer enn femten minutter unna. 

Hvor nydelig går det an å være!

Vår dag

Det er så utrolig deilig med slike dager som dette. Nesten helt vindstille, blå himmel og en sol som varmer. Det å våkne opp til sol er bare det beste jeg vet! Du får så mye energi og glede av det. Det gir en liten følelse av det å kunne slappe av, nyte den fine dagen og ikke gjøre noe. Det er nettopp det jeg har gjort. Ingenting. Jeg har selvsagt gått noen turer med Felix også måtte jeg ut for å handle litt små ting. Ellers har Felix koset seg ute i sola og jeg håper bare dette fin været varer! Jeg føler det gir så mye frihet. Du kan gå ut om du vil det, uten å bli søkk våt. 
Nå må jeg nesten bare løpe. Jeg og Jeanette skal ri en liten kveldstur. En super slutt på dagen 😀

Du har blitt det kjæreste vi har

For litt over et år siden tagget jeg min kjære i en annonse. Annonsen handlet om en elg hund fra Fod som trengte nye eiere. Dette var få måneder etter at vi hadde flyttet sammen og på den tiden var jeg veldig mye hjemme alene. Vi hadde snakket om å hente katten til moren og faren hans, vi hadde til og med fått godkjent ønsket vårt av dem. Dette var noe jeg hadde veldig lyst til, og på en måte angrer jeg litt på at vi ikke hentet katten. Uansett. Kort stund etter jeg hadde tagget han, ringte mobilen min. Det var Emil. Jeg svarte og han spurte “Skal vi hente hund?” ehhh… Hæ? Jeg hadde egentlig ikke ment noe ved å tagge han. Det var liksom litt tull fra min side. Selvsagt ville jeg ha hund, men jeg trudde det var noe vi måtte vente lengre på. Etter mye prating la vi på og jeg ringte Fod. Der var de veldig skeptisk på å gi oss hund. Hvorfor? Rett og slett fordi jeg var for ung. Elg hunden var det flere jegere som var interessert i, så den ble det avslag på med en gang. Dagen etter dro vi til Fod for å ha et lite møte. Der svarte vi på mange spørsmål. Spørsmålene var som dette: hvor skal hunden sove om natten? Vi skrev at hunden skulle få hele huset om natten som på dagen. Spørsmålene var rett og slett skrevet slik at vi skulle ha planlagt litt. At det ikke var et impuls kjøp. Helt ærlig må jeg si at når det gjaldt oss, så var det litt impuls kjøp. Men vi begge er oppvokst med hund (++) så vi viste hva vi gikk til. Vi fikk så hilse på Felix. Jeg ble litt skuffet, siden jeg hadde sett en annen hund jeg ville ha som het Diesel. Vi spurte om han, men han var utilregnelig. Siden vi var/er så unge og sjansen for en unge i nærmeste fremtid var der, ville de ikke gi oss han. Ser den. 

Felix ja. Hvor skal jeg begynne. Da vi kom inn i rommet så vi fire hunder i hvert sitt “rom”. Ørene ble fort ømme. Alle tre bjeffet og lurte fert på hvem som kom. Helt innerst. Var det én som holdt kjeft. Bare stod å logret. Felix. Sindre fra Fod lokket opp døra til Felix og ut kom en diger hund løpende rett mot oss. Vi satt oss ned for å hilse, litt redd for å bli løpt ned. Han luktet så vidt på oss. Vi var ikke spennende i det hele tatt. Men like glad var han. Så på oss, løp rundt å snuste og logret. Vi gikk så inn på et lite rom slik at vi skulle komme oss vekk fra de andre hundene. Var vi mere interessante nå? nei. Vi gikk så tur med han. Jeg trur jeg aldri, ALDRI har gått tur med en så stresset hund som att på til drar som en hest. Emil og jeg byttet på med å leie han og jeg husker vi slet med å holde han igjen. Vi fikk null kontakt med han. Nå skal det også sies at det var snø og glatt ute. Vi er ikke så svake altså. Etter en liten tur ble vi sendt ut i et stort inngjerdet området hvor vi kunne leke med han. Bli litt bedre kjent. Null kontakt der og. Helt til. Vi fikk en ball og da ble vi kule da!! Vi fikk lekt litt med han, men fant fort ut at han helst ville leke alene. I slutten av dagen spurte Sindre om hva vi synes. “Når kan vi hente han?” jeg tuller ikke. Det var det første vi spurte om. Vi kunne få han nå, men de ville helst at vi tenkte litt over det. “Er dere fortsatt interessert kan dere hente han i morgen”. Okay. 

Torsdag. Denne dagen gikk så sagte. Da Emil kom hjem var det rett ut til Fod å hente vårt nye familiemedlem. Den åtte år gamle Felix. Vi skrev under og dro hjem. Det tok lang tid før han kom til ro inne i huset. SÅ mange rom å snuse i!! Vi satte oss ned i sofaen og ventet til han var ferdig. Da det var senge tid ble han med inn på rommet og fikk plass under vinduet, nesten ved siden av sengen. Sov hele natten og var hjemme alene uten null problem neste dag. 

Nå har vi hatt han i litt over et år og det kunne ikke gått bedre! Ja, vi merker at vi ikke har hatt han siden han var valp. Men det er veldig lite. Vi er så glade i han og selv om han er en Fod hund, så har han lært seg reglene vi har satt. Gjør dere noe for dyr som ingen vil ha? 


 

  

 

Volvodagen

Dagen i dag startet veldig brått. Vi ble nemlig vekket av at Emil sin mobil ringte. Er det noe jeg hater, og sikkert mange andre også gjør, er de forferdelige tonene mobiler er innlagt med. Det verste er at jeg rekker å våkne, høre på melodien en stud, bli irritert for så å måtte vekke gubben fordi han ikke har våknet… Og som om det ikke er nok, så skal han ta telefonen og snakke alt for høyt pluss at han beveger på seg slik at jeg føler jeg er på en båt der jeg ligger. Vel. Tilbake til saken. Faren hans ringte vel rundt halv 10, for å si i fra om at Volvo hadde demo dag for Volvo trucks og Volvo maskin. Da var det bare å hoppe ut av senga, hive i seg noen brødskiver, gå ut med hunden og fyke av gårde til Gardemoen. Jeg må si jeg hadde lite lyst til å dra ut i dag tidlig, men et av mine mål er at vi skal finne på mer sammen. Vi er alt for mye inne og gjør egentlig alt for lite, så det der hadde vi bare godt av. I bilen på vei til Gardemoen fikk jeg vite at eneste grunnen til at gubben ville vi skulle dra var for at jeg skulle få kjøre lastebil. Haha. 

Gubben fikk ønsket sitt oppfylt. Det tok sin tid før vi kom så langt. På de aller fleste ville “sjefene” der at man skulle ha lastebil lappen, så jeg fikk bare sitte på med Emil. Var veldig greit det altså, men det er jo best å kjøre selv. Alt som skjedde her var veldig utenfor min komfortsone, men det jeg skjente på mest var at Emil ikke fikk være den som “øvelseskjørte” med meg i lastebilen. Det var veldig ekkelt der og da. Det å få beskjed om at noe blir annerledes enn det man har syket seg opp til, er for meg litt ille. Derfor var det veldig bra lærdom for meg at det faktisk gikk bra og at han som lærte meg var så rolig som han var! Dette er en FH540, som veide ca. 40-50 tonn. (denne hadde litt last i planet). 


Ei glad jente som har litt mye adrenalin i kroppen!


Dette er en av de største gravemaskinene Volvo har. Dette er en EC380E gravemaskin som kan veie alt fra 37-43 tonn. Dette var utrolig gøy og jeg er sikker på jeg kunne sittet her i flere dager! Det eneste jeg synes var litt ekkelt var at jeg kjente bevegelsene veldig når jeg gravde. Føltes litt ut som om jeg tippet eller ja. Men gøy, det er det ingen tvil om at det var!! 


Siden min kjære jobber i Volvo maskin og bruker mye energi og tid der, er det gøy for meg å kunne kjøre noe han driver å reparerer hver dag. Her kjører jeg en dumper med last. Den veier rundt 80 tonn. Jeg fikk ikke kjørt hjullaster, noe han også reparerer, men vi skal tilbake igjen! 

Nå er det stengt, men i ca to uker fremover har Volvo åpent for bare kunder. Så 5-6 mai, er det åpent for alle. (så vidt jeg har skjønt). Da skal vi ta med oss min far, som ble veldig sjalu da jeg sendte han snapp, og en venninne! Jeg gleder meg som en liten unge!! 
Er dere interesserte i Volvo eller bare er nysgjerrige kan dere gå inn på Volvo å titte litt. 

 God kveld