I nyere tid fikk jeg vite at jeg klagde mye på vondt i hodet. Det er faktisk litt flaut å fortelle at jeg husker svært lite av barndommen min. Jeg har selvsagt noen minner, både dårlige og vonde, og fokuserer jeg husker jeg nok mer enn jeg trur. Man kan være så uenig som man vil om hvilke situasjoner og hendelser som er alvorlig og ikke. Men noe som er helt sikkert er at det skal mindre til for at et barn skal bli traumatisert enn et voksent menneske. Jeg hadde en fantastisk barndom. Foreldre som var der for meg, uansett hvor flaut jeg synes det var. Foreldre som var strenge og konsekvente, men som aldri ville la noe skje med hverken meg eller store søstera mi. Men når det skal sies, er det bare så mye foreldre kan beskytte barna sine for. Noen ting står utenfor deres rekkevidde.
Da jeg var 6 år hadde jeg en bestevenn som var der for meg når foreldrene mine var teite. Denne personen hadde jeg hatt helt siden jeg ble født. Han ble av meg kalt “reserve bestefar”, fordi jeg allerede hadde en morfar og en farfar. Da jeg var seks år forsvant han. Just like that. Det får en til å tenke over livet. Hvor sårt det er og at du har ingen ting du skulle ha sagt, når det kommer til liv og død. Det var en onsdag. Selv om jeg prøver alt jeg kan på å glemme det, husker jeg det likevel så tydelig som om det skulle skjedd i går. Mamma jobba sent hver Onsdag og jeg, søstera mi og pappa satt å spiste havregrøt. Ble alltid enkel mat når pappa måtte lage den selv. Når vi har snakket om det i nyere tid, har mamma fortalt at ho ringte på. Det er ikke slik jeg husker, men som unge lager man og sletter visse ting. Jeg husker jeg stod lent over trappa å så på mamma. Jeg fikk beskjed om å gå å spise mens pappa og mamma gikk ut. Jeg satt der å spiste mens søstera mi satt ovenfor meg å stirra ned i bordet. For når mamma kom hjem husker jeg at ho sa “Det brenner i Tiurveien”. Vi fikk plutselig en hus gjest. Nemlig mormor. Da de kom hjem husker jeg å se søstera mi gråt og klemte mormor. Dagen etter skulle mamma snakke med meg om hva som skjedde. Jeg husker ikke hva ho sa, men jeg husker vi satt i sofaen og jeg så ut på pappa som måka snø. Av det jeg husker så trur jeg jeg heller bare ville gå ut å leke.
Hver vinter lagde pappa og jeg en iglo sammen, som etterhvert ble ett slott, som så en bord ettersom det ble mindre og mindre snø. Selv om jeg kanskje var glad og blid da dette skjedde, var det først da jeg ble eldre hvor det tok skade. Familien kunne bare drite i å nevne han og jeg trur faktisk jeg kan si helt ærlig, at vi snakka ikke om det. Ikke som jeg husker. Jeg måtte i psykolog for å kunne klare å høre navnet hans uten å bli sint eller lei meg.
Da jeg startet mitt første år på videregående fikk jeg kronisk migrene. Masse fravær, ikke vita hva jeg kunne og ikke kunne gjøre for å unngå å få migrene anfall, medisiner som ikke funket, folk som ikke forsto osv. Jeg hadde heldigvis noen lærere som så at jeg hadde det vondt og som respekterte min utfordring. Flere år på videregående gikk. Så kom jeg endelig til det siste året, eller det nest siste året. Ja. Det blei så ille at jeg måtte ta det siste året på deltid. Dette gjorde at jeg egentlig skulle få bedre karakterer siden jeg hadde bedre tid. Jobben jeg hadde sa jeg opp, fordi hodet mitt tålte ikke lyset, lydene og de lange arbeidsdagene. Synes du det høres dumt ut? For det gjør jeg. Da det virkelige siste året på videregående sluttet, strøk jeg i matte på grunn av fraværet. På den tiden var det veldig ille å stryke, for det betydde at jeg ikke var ferdig med videregående. Ikke ferdig med et av de verste kapitlene av livet mitt.
Mens jeg gikk det siste året på videregående var jeg mye borte hos naboen som hadde/har hester. Selvfølgelig lå noe av fraværet mitt der. Det var mer fristende å være der, et sted jeg følte meg trygg og hadde kunnskap, enn å gå på en skole jeg ikke trivdes på og fikk angst bare av å parkere bilen der. Da skolen var slutt og sommerferien begynte, startet jeg som lærling hos naboen. Dette virket som det rette valget. Jeg gjorde jo tross alt noe jeg likte, pluss at jeg tok en utdanning i det samtidig som jeg var med hestene. Der tok jeg halvveis feil. Vinteren kom og plutselig var det jul. Den siste perioden slet jeg mer og mer og begynte å få fravær her og. Migrenen var ikke borte, og den plaget meg mer og mer. Så følsom som jeg var/er så tok jeg opp vær minste lille tone fra alle rundt meg. Lærerne mine virket mer sinte, det føltes alltid som om jeg gjorde noe feil, sa noe feil. Alt var bare feil. Siden ho som var den ordentlige læreren min har mange utdanninger bak seg og mye erfaring, var jeg litt åpen mot ho. Vi snakket litt om at jeg følte det slik, og fikk vite at det var feil. “Alle har dårlige dager og selv om folk virker sinte så er det ikke ditt problem”. Med denne setningen i hodet, klarte jeg fortsatt ikke å slappe av. Det gikk over til å bli sånn hjemme og. Det var alltid noe jeg hadde gjort, sagt. Jeg ble så usikker, hodet lagde krøll og jeg var så følsom at det halve kunne være mer enn nok. Skulle jeg la dette gå utover mitt forhold til min drømme mann? Nei!. Men hva skulle jeg gjøre da? Hvordan skulle jeg få vekk tankene, de negative tankene som bare kødder til alt og som trigger migrenen?
Jeg begynte hos Helhetsgården i slutten av 2017, hos en kiropraktor med navn Thea. Thea ville jeg skulle snakke med en coach med navn Irene. På denne tiden gikk også samboeren min også til Thea. Han fikk anbefalt Treningslåven som vi begynte hos, som hører med i Helhetsgården, kostholdet mitt ble endret på, og samtaler med Irene var nesten hver uke. I starten håpet jeg jo på å bli frisk med en gang, men dessverre er det ikke slik det fungerer. Nå har jeg vert der i kanskje fire måneder og jeg har ikke hatt migrene på en måned. Funker det? Vel, noe av det jeg gjør funker. Om det funker fordi jeg går hjemme og ikke gjør stort, det vet jeg ikke. Vi tar opp traumer, tanker, alt. Alt skal snakkes om, og de gir metoder for å bruke det til noe positivt.
For snart to måneder siden sa jeg opp lærling plassen min på grunn av økonomien og helsen. I mitt hodet skulle jeg få meg jobb med en gang og begynne å tjene penger så jeg kunne hjelpe til her hjemme. Hva skjedde? Jeg fikk ikke jobb. Lagret føk på finn, innom NAV hver dag, har søkt på 20 jobber og får bare avslag. For jeg er rett og slett ikke bra nok for dem. Når jeg søker så tenker jeg også på hodet, om det er noe jeg trur hodet aksepterer. For det jeg ikke vil er å måtte avslutte jobben etter bare noen måneder, på grunn av hodet blir så ille. For om behandlingen jeg er i hjelper i jobb situasjoner vet jeg jo ikke, og det ser ut til at jeg må vente lenge for å finne det ut. Det er så frustrerende å sitte hjemme å ikke komme videre, når man gjør så mye for å bli bedre. Jeg tar opp ting som har skjedd for fjorten år siden, jobber med å snu de negative og kontrollerende tankene over til noe positivt, men allikevel kommer jeg ikke videre. Jeg får ikke tatt det neste steget. Ikke innenfor studie eller jobb. Jobb fordi ingen vil ha meg. Studie fordi jeg har ikke penger til å tørre å ta det steget. Ja, man kan få støtte og alt det der. Men jeg trenger tryggheten med en jobb og det må respekteres. Det er også den frykten av å ikke klare det jeg vil, så alt lander på samboeren igjen…
Så da sitter jeg her da. Søker og søker, lagrer utdannings sider jeg kunne tenke meg, og konsentrerer meg med å ikke mate de negative tankene.
Hvordan kan man få seg en jobb når alle arbeidsgiverne vil ha nye og unge mennesker, men med masse erfaring?
Hvordan skal jeg tørre å ta en utdanning når jeg ikke vet om jeg i det hele tatt klarer å betale den?
Det er så frustrerende å ikke få hjelp til den siste biten, når man gjør så mye for å klare å komme tilbake til arbeidslivet.
Gir ikke opp håpet nei!