En sann fortelling om 9 januar 2019. En dag som aldri blir glemt.

Dagen startet bra. Solen skinte, det var blå himmel. Kroppen fungerte. Livet var bare rett og slett herlig. Ja, Jeg fikk til og med gjort en haug med ting som jeg skrev om i forrige innlegg. Innlegget “Før klokken tolv”. Lite viste jeg at denne nydelige solskinns dagen kom til å bli den verste av de verste.

“Skal vi gå ut da?” Spør Emil etter middagen har fått sunket en smule lengre ned i magen. “Ja” kommer det fra meg. Det fristet jo ikke, mye bedre å sitte inne i varmen, enn å stå ute i garasjen med en skrot bil. Men dette hadde vi avtalt. Vi hadde avtalt å gå ut etter middag for å bli ferdig med bilen min som ikke gikk igjennom EU – kontrollen. Smilet ble tatt på, hodet startet å manne seg opp. I det jeg var på vei inn på do ringer mobilen til Emil. Det neste jeg husker er Emil si var: Mamma har falt om. Det var som hjertet hoppet en meter for så å stoppe og tenke: sa han virkelig det?
Ut i bilen bar det. Den forbanna bilen som bruker evigheten selv på å bli varm. Motoren ble ikke prioritert denne dagen, for å si det sånn, den fikk bare være kald. Mens vi kjørte kom det svakt fra meg “og jeg som næga om sokkene..” For tidligere den dagen, da Emil kom hjem, hadde jeg tatt en runde med han å fortalt “finner du noen sokker med hull i, så kaster du de med en gang!” Vi lo litt, for han har jo fått hele 80+ nye sokkepar, så å kaste de slitte gamle sokkene er nesten en glede – for da blir han kvitt noen… 😛

Blir ho sent til Ahus? En del av meg var optimistisk og tenkte dette går helt fint. Vi møter ho helt sikkert på Ahus, hvor ho møter oss i rullestol med et smil blandet av “Så glad jeg er for å se dere” og “hva pokker skjedde”. Det er første gangen jeg har tenkt noe positiv i en slik situasjon. Kanskje er det fordi alle andre gangene jeg har opplevd å miste noen, så har jeg bare fått vite at de er død – siden det gikk så fort. Greit. Unntaket er jo farfar. Men igjen. Da jeg fikk vite om han i april, at han hadde kreft, igjen, tenkte jeg “Han kommer til å dø”. Halvt år senere. Siste helgen i september, døde han. Jeg og alle i familien var der. Det var jo trist, absolutt! man blir aldri klar for å ta farvel uansett hvor gamle de er. Denne gangen var de negative tankene på ferie. De var bare tilstede i noen få sekunder før de fløy avgårde.
To ambulanse biler møtte oss. Den ene hadde lyset inni bilen på, så min kjære tenkte ho lå der og det da var håp. Store søsteren hans stod på gårdsplassen, og jeg husker følelsen av å gå ut av en bil som ikke stod i ro. Bilen stod mest sannsynlig i ro, men ting skjedde så fort, samtidig som alt stod stille… De få meterne det var fra bilen og bort til henne, føltes ut som mil. “Hvordan går det?” Jeg kjente at stemmen min ikke var trist. Den var helt vanlig. Som om ingen ting var galt. Kanskje var det alle de positive tankene som fortalte meg at “Svigermoren din har hoppet i fallskjerm selv med høydeskrekk, brekt nesa og kjørte selv til legevakten, ho der tåler alt!”. 
“De trur det ikke går..” Var svaret jeg fikk. Jeg så tårene. Jeg så ei som prøvde å være sterk, men som samtidig hadde det helt jævlig. Emil kommer så bort etter å ha skrudd av bilen og spør om det samme. “HÆ?!” Svaret hans var lavt, men tydelig. Der og da fikk jeg panikk. I stedet for å stå sammen med min kjære, hjalp jeg søstera med å ta inn hestene. Alt jeg gjorde var å lukke dørene etter hestene som skulle i bygget der jeg allerede stod. Det tok kanskje toppen fem minutter. Men det gikk så sakte. Det var som en slow motion film. For mens jeg lukket disse dørene, så jeg Emil stå på gårdsplassen alene. Det var som hele han hadde stivnet. Den lille gutten i han ble synlig. Ikke på en vond måte, men på en måte som tydelig viste at det finnes ingen lik kjærlighet som en mor og sønn sin. Den samme fikk jeg fra Lone, men på en litt annen måte. (Ikke at kjærligheten var noe mindre, men de tok denne situasjonen veldig ulikt.) For kjærligheten mellom mor og barn er noe eget. Det er vanligvis så nydelig, men nå var den grusom å se.

Vi fikk vite at ho lå inne på kjøkkengulvet, ikke i ambulansen som Emil trudde først. Bildet er festet i hjernen min og kommer mest sannsynlig ikke til å forsvinne. Jeg så jo farfar når han var død, men igjen der viste vi at det skulle skje. Jeg viste at det var derfor jeg var der. Pluss han hadde hatt en hard kamp om livet. Nå viste jeg jo egentlig ikke at ho var død. Jeg viste de dreiv med livredning. Jeg viste det ikke så bra ut. Men ikke død.
Jeg kunne se bena hennes i døråpningen mellom gangen og kjøkkenet. De ristet. Ambulanse mannskapet hadde gitt ho støt med en hjertestarter samtidig som en stor maskin dreiv med pumpe bevegelser. Hva den gjorde og hva det skulle hjelpe, aner jeg ikke og er ikke viktig å vite. Alt jeg husker var å se en død kropp riste. Noe mer inn på det går jeg ikke, for synet var forferdelig. Uvirkelig. De ni ambulansefolkene hadde gjort alt de kunne. Legen som kom med helikopteret satt ved spisestuebordet for å prate med oss. For å prate med enkemannen og de to barna. Min kjære satt på en stol ved siden av meg og blikket var helt stivt. Sjokk. De alle var det. Jeg følte meg så hjelpesløs, samtidig som jeg selv var lost i uvirkeligheten og sorg.
Da ambulansefolkene hadde dratt og vi ventet på Jølstad, hentet Lone Jimmy, hunden til foreldrene som hadde stått på badet mens alt dette holdt på. Siden moren fortsatt lå på gulvet, ble han satt i bånd. Han var stresset. Telte mennesker. Hvor er mammaen min? Hvor er hun som alltid er her med meg? Han så bort på henne. Om han skjønte at det var henne, vet jeg ikke. Jeg trur han skjønner mer enn vi trur, men for meg var pipingen hans vond å høre på. Vond fordi jeg var lei meg og derfor forflyttet mine følelser over på han. At han også var lei seg. At han gråt.
Hun ble hentet ca. 40 minutter etter siste ambulansebilen hadde dratt. Tenk for en jobb de i begravelsesbyrået har. Komme slik å hente et dødt menneske mens familien er der og sørger. Prøver å ta innover seg hva som nettopp har skjedd. Det å se henne bli pakket inn, løftet på båra for så å bli tatt fra oss, var ubeskrivelig. Alt som skjedde var egentlig ubeskrivelig. Vi bare satt i sofaen uten å si noe. Lenge. Så måtte broren få nyheten. Så resten av familien. Jeg satt å tenkte “Vi var jo nettopp i grandonkelen til Emil sin begravelse. Sammen med deg. For to dager siden. Og nå er du borte? Nå skal vi i din begravelse? Jeg skal aldri få gi deg barnebarn? Du får aldri se kjøkkenet ferdig? Vi fikk ikke fortalt deg om planene for utekjøkkenet en gang!!” Tankene ble mer og mer egoistiske. Her satt jeg omringet av to voksne barn som nettopp har mistet moren sin. En mann som ikke lengre har en kone. En svigersønn som ikke lengre har sin svigermor. Og jeg tenker på barnebarna ho ikke fikk sett..? Som ikke er født..? Som ikke en gang er i planene..? Ubrukelig var jeg. En hånd på låret til min kjære som bare stirret ned i fanget sitt. Jeg fikk en trang til å si noe. Gjøre ting bedre. Om jeg sa noe husker jeg ikke, jeg gjorde vert fall ikke ting bedre.

De neste dagene var grusomme. Hva skal man si til en som nettopp mistet moren sin? 55 år gammel og uten forvarsel… Jeg taklet det bra synes jeg selv. Vi tente lys. Tok vare på hverandre. Men jo flere dager det gikk, jo mer “ferdig” blei jeg med alt. Det var nytt for meg. Følelsen jeg fikk var ikke god i det hele tatt. Det ble en stress følelse. Hvorfor er du fortsatt lei deg? Hvorfor gjør du ikke noe? Hvorfor får du ikke sove? Dette var bare få ting av det hodet mitt hadde nerver til å tenke. Jeg måtte minne meg på at han er i sorg. Måtte minne meg på hva som hadde skjedd. Men enda fikk jeg stress følelsen av å ikke komme videre. Av å stå på stedet hvil. Hva er galt med meg?

Alt jeg ville, alt jeg vil er å gjøre det bra igjen. Få han til å le. Få han til å nyte livet igjen.

Vi tok farvel med henne 25 januar. Mange mennesker møtte opp. Det var en fin begravelse, samtidig som den var tung og forferdelig.

Kjære svigermor, du vil alltid være i våre hjerter og minnene blir aldri glemt