Natt til Søndag slapp jeg ut Bella og siden har jeg ikke sett henne. Flere tanker la seg i hodet, men tenkte ho var på muse jakt. Mandagen kom, og ikke et eneste tegn til henne. Det er så unormalt. For Bella er en katt som kommer når vi går morgen og kveldstur med Felix, og som viser seg i løpet av dagen selvom ho ikke vil inn. Det var vert en betryggende ting for meg. Det å se livstegn fra henne. For jeg trenger ikke å ha henne inne hele tiden, men jeg trenger å se at henne lever og har det godt!
Tirsdag kveld gikk jeg ut med full refleks dress og hodelykt. Grøfta ved hovedveien var der jeg lette først. Ikke fordi jeg trudde at ho lå der, men bare for å ha sett der. Jeg gikk så inn å hentet Felix, kledde på han refleks og sele med langline, og dro med det ut på jordet. Naboene hadde sakt de så henne der på Søndag ettermiddag, så kanskje henne lagt seg der? Ikke noe tegn. Så var det neste jordet. Heller ingen ting.
Onsdag kom og ingen tegn til Bella. Både jeg og Emil har gått rundt huset flere ganger om dagen, stått ute å hørt å sett. Vi har selv sjekket garasje og uthus. Ingen tegn. Onsdag var derfor en veldig følsom dag for meg. Felix og jeg gikk den vanlige turen i skogen, med en baktanke om å kanskje finne henne der. Som alt annet var det til ingen nytte. Det ble til å gå løs på en haug med ved, for å få noe annet å tenke på og for å få ut frustrasjonen. Frustrasjonen for å ikke finne henne. Være hjelpesløs. Ikke vite om henne trenger hjelp, eller om ho ligger død et sted.
Det ble Torsdag. Emil skulle dra på jobb og stod vel opp 06.40. Han fortalte i ettertid hans opplevelse:
Jeg lukket opp døra og kjente jeg var borti noe. En katt. “Gå inn da Bella” sa jeg. Det var som et lyn slo ned. BELLA!!!
“Nå er Bella her!!!” Hørte jeg ble ropt fra gangen. Både Felix og jeg heiv oss opp og løp ut i stua hvor vi ble møtt av en veldig pratsom og liten katt. Jeg sank ned på gulvet og løftet henne opp i armene mine. Tårene rant. Felix satt foran oss og var med på kosen. Herregud noe så deilig å få henne hjem. Jeg hører historier om katter som har vert borte i 3 måneder, og en nesten ett år. Og jeg bare tenker “det hadde vert tortur!”. Vi dro en tur til dyrlegen for å sjekke sår. For hun hadde fått en del skrammer og det er veldig betryggende for oss eiere å dra til dyrlege, så man kan finne ut om det er alvorlig.
Sett en katt som går å legger seg i doen sin for å sove?
Heldigvis var det ikke alvorlig. Hun har et stort sår ved ene øret, som dyrlegen sa hadde kommet for 3 eller 4 dager siden. Ene fortanna er knekt, men heldigvis ikke så mye at det trengs å gjøres noe. Dehydrert og tydelige tegn på at hun har skadet seg. Som sagt, heldigvis ikke noe alvorlig. Hun fikk smertestillende noe som tydelig hjalp, for på veien hjem sa hun ingen ting, og hun malte da jeg løftet henne ut av buret. Så god lyd å høre.
Nå ligger kjære Bella på fanget oppå ene armen, noe som gjør det vanskelig å skrive. Akkurat det kjenner jeg er helt greit! hun skal få ligge der så lenge ho vil for det er så godt å ha henne hjemme igjen.
Helene
