Jeg stod på badet å sminket meg og prøvde å syke meg opp til å dra på skolen. Den indre meg var veldig nær ved å få viljen sin til å bli hjemme, men jeg klarte å droppe tanken å dra på skolen. Det gikk sakte, så alt for sakte. Jeg ble uvell av å sitte der. Så uvell at jeg ikke klarte å scrolle nedover på mobilen. Jeg ble bare svimmel og kvalm. Det er rart hvordan man skal få angst. Hvordan det kan påvirke og hva man skal gjøre for at det slår ut. Vi fikk gå før. Litt før. Det gledet meg. Jeg ser ned på mobilen. Mamma ringer. Jeg viste ho var i Sverige med mormor for å hente valp. Jeg blir mer stresset for jeg vil rekke å ta den. Læreren slutter å prate og det er tydelig vi har sluttet. Jeg brår tar mobilen og ho lurer på om jeg er hjemme. De sto nemlig uten for. Jeg dro på meg jakken og tok med meg sekken og løp til bilen. Selvfølgelig havner jeg bak noen sinker som bare gjør meg enda mer stressa. Jeg tok meg selv i det, pustet og roet meg ned. Hva hjelper det å bli stresset? De venter jo til jeg kommer. 

Der. På plenen. Mamma, mormor og lille valp Cora. Jeg parkerte bilen. Løp ut. Satte meg på huk og herfra var oppmerksomheten min rettet mot en. Cora. Det tok litt tid før hun våget seg bort til meg, der jeg satt på gresset. Når hun først våget seg bort virket det som om vi ble veldig gode venner. Noe så utrolig søtt. Jeg husker så godt hvordan Aske var når han var valp. De er jo bare til å spise opp. Vi hetet Felix etter en stund. Ho blei litt skremt stakkar av den store, brå, glade hunden som kom løpende ut. Selv om dette var første møte gikk det veldig fint. Cora var veldig nysgjerrig og jeg regner med at Felix roer seg. Han er jo bare så glad i besøk. Av store og små. Mennesker og hunder. 

Da de skulle gå var det som et stikk i hjertet mitt. Det var nesten like før jeg begynte å gråte. Haha. Helt merkelig. Jeg blir så følsom og vil ha alt det andre har, spesielt når det kommer til slike små tasser. Jeg vet de blir større, skulle ønske de ikke ble det, men de er like fine og søte uansett!! Det var virkelig et fint besøk selv om det gjorde litt vondt å si ha det, enda de ikke er mer enn femten minutter unna. 

Hvor nydelig går det an å være!